.png)
Skrevet av Dr. Barry Durrant-Peatfield
Originalspråk: Engelsk
Kroppen har en bemerkelsesverdig evne til å helbrede seg selv, og bør gis en sjanse til det. De mest suksessrike tidlige legene kunne faget sitt så godt at den naturlige årsaken, og til slutt selvhelbredelse av sykdommen, ofte var ganske forutsigbar. Så Vital Elixir ble gitt rett før pasienten viste tydelige tegn på å bli bedre, med selvfølgelig mirakuløse resultater.
Dette er forresten ikke det samme som placeboeffekten (ofte sitert som et resultat av skjoldbruskkjertel- og binyrebehandling), som oppstår i en begrenset periode som et resultat av sterke forslag fra forskriveren eller høye forventninger fra pasienten. Noen ganger oppstår en bemerkelsesverdig og dramatisk bedring ved å bruke "øyet til salamanderen og tåen til frosken". Dette gir en balansert vurdering av årsak og virkning.
Beklager, jeg er uenig.
Den første tilnærmingen er en klar og informert vurdering av fremgangen, og inngripen bare når det er nødvendig. Overintervensjon er moderne medisins forbannelse i nesten alle sykdommer du kan forestille deg; vi bør ta til oss at noen ganger er et regime med mesterlig inaktivitet mye bedre for pasienten og kan til og med redde livet hans.
Den andre tilnærmingen er å lindre symptomene til det er klart at sykdommen enten kommer til å bedre seg over tid eller den vil trenge strengere tiltak. Det er to de medisinske våpnene som brukes mest. Først, ganske enkelt angstdempende midler. Disse er i utgangspunktet beroligende midler, og er akseptable i en begrenset periode der graden av overaktivitet forårsaker nervøs skjelving, bekymring, panikk og hjertebank.
Den gammeldagse og mye hånte Valium har en bruk her i liten dose, si 5 mg to ganger eller tre ganger om dagen kan gjøre livet utholdelig. Sammen med dette, eller muligens i stedet kan betablokkere brukes. Dette er en gruppe forbindelser som hindrer høye nivåer av nervøs aktivitet fra å nå vevet, og har en generell beroligende effekt på angst, nervøs skjelving og rask puls, i tillegg til deres andre terapeutiske effekter som å redusere blodtrykket, senke hjerteaktiviteten (hjelper mot angina) og forebygge migrene. Den mest brukte er Propranalol, ofte 10 til 40 mg 2 eller 3 ganger om dagen etter behov. Selv med omfattende bruk er det svært få verken kortsiktige eller langsiktige bivirkninger, selv om astma noen ganger er et problem.
Mange leger har funnet ut at en kombinasjon av et angstdempende middel og en betablokker, i veldig små doser, fungerer bedre enn høye doser av en av dem og kan kontrollere mild hypertyreose i lengre perioder.
Når ting blir vanskeligere, er neste tilnærming bruken av en kjemisk blokkering av produksjonen av tyroksin i skjoldbruskkjertelen, som forhindrer jodmolekylene i å feste seg normalt til tyroninmolekylet. To preparater har vært i bruk i årevis; den vanligste er Carbimazol (vanligvis i flertall a 5 mg) og den andre er Propyl-tiouracil (20 mg). De er begge mye brukt som et bolverk mot invasive kirurgiske eller medisinske angrep, som jeg skal diskutere om litt.
Det er selvfølgelig utfordringer med dette; de har vist seg å forårsake problemer med veksten av hvite blodceller, plutselig og uventet, og immunsystemet kan være så svekket at en større eller mindre infeksjon plutselig kan oppstå. Noen ganger er selvfølgelig pasienten rett og slett intolerant overfor medisinen og blir syk.
En vanlig daglig dose velges; raskt begynner produksjonen av skjoldbruskkjertelhormoner å falle og sirkulasjonen av skjoldbruskkjertelhormoner begynner å avta. Trikset er selvfølgelig å sikre at dosen verken er for stor eller for liten, og husk at produksjonen av skjoldbruskkjertelen og behovet for skjoldbruskkjertelhormon kan variere ganske mye. Hvis dette ikke er tatt i betraktning, vil resultatet være at pasienten kan komme ut av balanse, enten over- eller underaktiv.
De fleste leger benytter blodprøver for å justere doseringen, men jeg synes det er unødvendig å ta gjentatte tester, når pasienten tross alt vet selv hvordan det fungerte, bedre enn noe annet. Jeg har alltid lært pasientene mine å sjekke pulsen en eller to ganger om dagen og hviletemperaturen; og å ta en helhetsvurdering om det fungerte bra eller ikke. Hvis det gis for mye av medisinen, vil skjoldbruskkjertelaktiviteten være lav og pasienten vil føle seg trett, kald og slapp; pulsen kan være lav, for eksempel 60 bpm; hviletemperaturen under 36,6 grader celsius. Pasienten bør etter mitt syn, med vanlig sunn fornuft, deretter justere dosen ned, (eller ha en dag uten medisin og lignende) til ting har ordnet seg. Og selvfølgelig omvendt.
Denne behandlingen kan brukes over lengre tid, sikkert et år eller mer, så lenge egenkontrollen og rådene fra en forståelsesfull lege eller helsepersonell sørger for virtuell normalitet. Vanligvis vil den overaktive tilstanden, med oppturer og nedturer, ha en tendens til å korrigere seg selv; og pasienten kan med tiden oppdage at medisinen blir unødvendig.
En livshendelse eller sykdom kan imidlertid starte det hele på nytt, men pasienten vil nå gjenkjenne symptomene og være i stand til å håndtere dem. En annen vanlig oppfølger er imidlertid at etter å ha normalisert seg en stund, kan skjoldbruskkjertelaktiviteten begynne å gå under det normale. Dette skjer med Hashimotos sykdom. Hovedproblemet er at dette kan komme snikende med tap av energi og velvære, vektøkning, og det kan gå mer eller mindre ubemerket hen, før det blir bortforklart av alder, overarbeiding, bekymring eller dårlig spising, før det blir tydelig at alt ikke er bra. Informerte pasienter vil bli oppmerksomme på dette og søke råd.
Populært hos noen er blokkerings- og erstatningsmetoden som behandling. En dose Carbimozol (Neomercazole) eller Propyl-thiouracil blir valgt for å være i overkant nok til å mer eller mindre til å stenge ned helt. Deretter tilsettes tyroksin for å bringe det hele tilbake til normalen. Ja jeg vet hva du tenker. Men tanken er å stoppe skjoldbruskkjertelen såppas at den blir "overrumplet" nok til ikke å få tilbakefall når anti-thyreoideabehandlingen avbrytes. Det hevdes at man har bedre kontroll over tid, og det er lavere tilbakefallsrate. Alt jeg kan si er at det kan fungere slik noen ganger, men det er vanskelig å bli overbevist.
Det som bør være den siste løsningen blir etter mitt syn altfor ofte tatt i bruk av leger og kirurger, som ofte anser deres løsning som den foretrukne behandlingen helt fra starten av. Det har fordelen av å vanligvis ha en umiddelbar effekt, men kan føre til andre problemer, og medføre behov for å bytte ut en spesialist med en annen, uten håp om en normal skjoldbruskkjertelfunksjon, hvor man ikke trenger kontinuerlig og langvarig medisinering. Denne endelige løsningen er skjoldbruskkjertelablasjon, noe som betyr at skjoldbruskkjertelen slås ut for alltid.
To tilnærminger kan velges mellom; den første er radioaktivt jod. Her gis jodet til pasienten som drikke. Det radioaktive jodet konsentrerer seg i skjoldbruskkjertelvevet og ødelegger det. Den andre er kirurgi, hvor en del av skjoldbruskkjertelen fjernes. Problemet med disse to løsningene er deres varighet; de kan ikke angres.
Fordelen med radioaktiv jod ablasjon er enkelheten ved det. Det tilberedes en løsning av den radioaktive isotopen av jod, som svelges i jafs. Skjoldbruskkjertelen bruker jod som sitt viktigste råmateriale, og derfor konsentreres denne radioaktive formen seg i kolloidvevet (hormondannende vevet) i skjoldbruskkjertelen. (Selvfølgelig går det andre steder i kroppen, spesielt brystet, men man får kanskje ikke vite om dette).
Vi vet alle at radioaktivitet ødelegger cellene og Tsjernobyl viste oss hvor forferdelige dens ukontrollerte virkninger er. Radioaktivt jod konsentrerer seg i cellene og ødelegger dem. Alvorlighetsgraden av cellulær skade avhenger av hvor mye som gis i utgangspunktet. Mengden beregnes etter kroppsvekt og den antatte alvorlighetsgraden av overaktiviteten til de skjoldbruskkjerteldannende cellene. Og så håper man det blir riktig. Man har jo tross alt gjennomgått alle blodprøvesvarene. Og vi vet at blodprøver er fantastiske og korrekte - Eller?
Det er 3 mulige scenarier. Det ene er at regnestykket blir akkurat riktig. Mengden skjoldbruskkjertelvev som er igjen er akkurat passe til å produsere riktig nivå av hormoner i blodstrømmen. (Selvfølgelig kan cellene senere delvis komme seg, og da må det kanskje gjøres på nytt, eller ytterligere skade og tap av funksjon kan oppstå og skjoldbruskkjertelen som helhet kan bli underaktiv).
Det andre scenariet er at pasienten fortsetter å ha en overaktiv skjoldbruskkjertel til tross for behandling, og en eller flere ytterligere dose(r) radioaktivt jod må kanskje gis. I denne situasjonen blir det vanskeligere og vanskerligere for hver gang å sørge for at det blir riktig.
Det tredje scenariet er en del vanligere. Ødeleggelsen av kjertelen blir tydelig i løpet av få dager, og stoffskiftehormonet i blodet faller ganske raskt. Snart blir det nødvendig med hormonbehandling (vanligvis tyroksin). Så ender man opp hypothyreot med de problemene det medfører, samt behov for livslang behandling med stoffskiftehormoner. Man har altså bare byttet ut en medisin med en annen, bare at denne kan man ikke slutte å ta.
Som jeg har sett hos mange hundre pasienter, kan det nå være svært vanskelig å få regulert stoffskiftet riktig: det oppstår problemer med opptaket av det syntetiske tyroksin (andre skjoldbruskkjertelhormoner vil garantert ikke bli gitt) og konverteringen T4 til T3 fungerer ikke som den skal, og vevsopptaket skjer ikke som det skal. Det virker logisk, etter å ha ødelagt skjoldbruskkjertelfunksjonen, at hvis erstatning er nødvendig, bør den jo gis så nær naturlig skjoldbruskkjertelhormon som mulig.
Det som imidlertid ser ut til å skje er at vår uheldige pasient, etter å ha tatt gjentatte blodprøver, oppdager at blodnivåene svinger fra den ene ytterkanten til den andre, ettersom legen hele tiden prøver å justere det perfekt ved å endre tyroksindosene. Pasienten føler seg selvfølgelig aldri helt bra, i blant blir han aldri bra igjen.
Den andre ablative tilnærmingen er skjoldbruskkjerteloperasjon. La det sies med en gang at utvekster eller cyster i skjoldbruskkjertelen må behandles ved kirurgisk fjerning eller en dreneringsprosedyre, og en svært forstørret skjoldbruskkjertel som forstyrrer pust eller svelging gir ingen annen mulighet. Men delvis tyreoidektomi for å redusere mengden av skjoldbruskhormondannende vev er en populær, men for noen barbarisk, prosedyre. Det er populært blant kirurger, fordi når jobben deres er gjort, kan de henvise pasienten tilbake til legen for videre behandling.
Mitt syn er at som en prosedyre bør det bare benyttes som siste utvei. Bortsett fra alle de normale innvendingene mot kirurgi, og en varig påminnelse fra arret om at man har fått halsen skåret over, må innvendingen være den samme som med atomvåpen; kan man gjøre en god nok jobb med å gjette seg til riktig mengde? Vanligvis er ikke det mulig. For lite betyr at operasjonen må gjøres på nytt eller suppressive medisiner fortsettes med; for mye gjør at man faller tilbake på tyroksinerstatning.
Noen ganger kan det skadde skjoldbruskkjertelvevet gjenopprette en viss funksjon, slik at resultatet av en overentusiastisk kirurgisk fjerning i stor grad kan korrigere seg selv. Men mange pasienter har før eller siden endt opp hypothyroide. Nok en gang er pasienten forpliktet til å bli med på runddansen av evige dosejusteringer, og blir fortalt at de er helt friske uansett hva de mener, siden blodprøvene viser at de er det.
Uunngåelig har jeg sett mange pasienter som er hypothyroide som følge av denne behandlingen. De blir fortalt at tyroksin vil løse alle problemene deres, noe som resulterer i at de nå er hypothyroide. En sjelden gang i blant gjør det det. Men det stemmer ikke for de aller fleste. Skjoldbruskkjertelen produserer T4, T3, T2, T1 og kalsitonin (og muligens et annet hormon mistenkt av Broda Barnes). Kanskje noen kan fortelle meg hvordan kun ett av hormonene, et syntetisk lagringshormon, kan gjenopprette balansen like godt som det naturlige vevet? Det tror jeg ikke at noen kan.
Jeg opplever at mange mennesker aldri gjenvinner sin opprinnelige helse, til tross for den konstante dosejusteringen; og videre viser de seg ofte å lide av symptomer på lav binyrefunksjon. Å få dem riktig justert kan være svært vanskelig, men en kombinasjon av binyrestøtte, sammen med støtte for skjoldbruskkjertelen, kan gjøre veldig mye for å gjenopprette normal helse.
Comentários