Dr. Bjørn Øverbye om NDT

Skrevet av Dr. Bjørn Øverbye, 2007

Originalspråk: Norsk

---

I perioden 1892-1958 fantes kun ett legemiddel mot stoffskiftesvikt: Natural Desiccated Thyroid (NDT). Legene definerte i denne perioden "lavt stoffskifte" som en gruppe lidelser man kunne identifisere via pasientens symptomer og grundig legearbeid, og som ble bra eller bedre med NDT. Her er hvordan man tenkte den gangen:

Kjærlighet til kunnskap

La det være klart fra starten av: Dette er ikke et nettsted med reklame for bruk av Natur Thyroid (NDT) til fordel for syntetiske hormoner. Når vi tar opp temaet NDT er det ene og alene fordi vi søker etter kunnskaper om hvorfor fortidens leger kunne rapportere så mange positive resultater med NDT før man i det hele tatt fikk kommersielt tilgjengelige syntetiske hormoner.

Når bruken av syntetisk hormoner kom i allment bruk er uklart. Men det er kjent at Thyroxin Natrium ble registrert i Norge i 1950 og Synthyroid i USA 1958 .

Tillot norske myndigheter dårlig legemiddel i 8 år?

Så i Norge regnes 1950 som året da «den nye tiden startet». Dette årstallet er beheftet med en noe besynderlig opplysning. Ifølge Amerikansk Legemiddelkontroll (FDA) var Thyroxin-Natrium et ikke FDA-godkjent legemiddel før år 2000 fordi dets virkemåte var dårlig.

Dette kan bety at Norsk Legemiddelkontroll i 8 år tillot benyttet et ikke FDA-godkjent legemiddel av dårlig kvalitet for hypothyreose. Enda mer underlig: Det ser ut til at myndighetene i mange delstater tross dette tillot salg av Thyroxin-Natrium.

I dag, 50 år senere anser man i USA at det først i 1958 kom syntetisk thyroxin av god kvalitet på markedet som kunne konkurrere med NDT. Det gode produktet ble kalt Synthyroid. (Steven B Johnson, Division of Pharmaceutical Evaluation Phase II-FDA, 13 March 2003)

Vi har derfor i dette nettstedet valgt å bruke 1958 som året da pålitelig syntetisk thyroxin (T4) ble kommersielt tilgjengelig, som det året da NDT fikk en troverdig konkurrent.

Et problem som bygger på en misforståelse

Utgangspunktet for vår søken er å forstå hvilken type legearbeid man bedrev i perioden 1892-1958 da NDT var det eneste terapitilbudet og som ledet legene til å si at de observerte bedringer hos stoffskiftesyke. Hva var det de gjorde som ledet til helt andre konklusjoner enn det motstandere av NDT kommer med nå i nyere tider?

I denne sammenheng gjør vi en klar reservasjon: Vi tror ikke på enhver lovprisning fra fortiden. Vi tar takhøyde for datidens begrensede laboratorietjenester. Vi innser at dagens «gullstandard» dobbeltblindede placebo-kontrollerte forsøk ikke var mulig å gjennomføre fordi:

1. Man hadde bare ett preparat av god kvalitet mot stoffskiftesvikt, nemlig NDT, frem til 1958. (Thyroxin-Natrium kom på markedet i Norge i 1950, men i USA angis "på 50 tallet")

2. Placebo-testing ble ikke brukt, da det ville bli avslørt med en gang. Det er fordi om man har hormonsvikt, merker man at det dreier seg om narrepiller på grunn av at de ikke kan fremkalle en hormoneffekt.

Vi kan derfor ikke som mange gjør, klandre fortidens leger for ikke å gjøre som i dag. Situasjonen var rent ut sagt usammenlignbar.

Det som fantes av forskning må kun vurderes hvorvidt det var godt eller dårlig legearbeid. Det er resultatene fra de legene som drev med godt legearbeid vi vil undersøke, for å se om de kan gi oss svar på hvor bra NDT var.

Hengivenhet mot bevisbare fakta

Det er noe som slår en når man leser de positive uttalelsene til fordel for NDT fra 1920 og utover, da leger som O. P. Kimball (1933), G. K. Wharton (1939), og siden B. Barnes (1976) og en rekke andre fremragende leger gjorde sine observasjoner, nemlig dette ene faktum: De gode legene var trofaste mot en yrkesetikk som gikk på hengivenhet mot virkeligheten.

De flinke legene var tro mot virkeligheten ved at de hadde tiltro til de sykes fortellinger og endringene de så i pasientens kropp, som de betegnet som myxedema i en eller annen utgave/grad.

Dernest anså de det som deres moralske forpliktelser å bruke det legemiddel de hadde tilgjengelig, NDT, i slike doser at de observerte gradvis forbedring hos de syke (Barnes 1976).

For det tredje: Legene arbeidet forsatt i en tidsalder da legevitenskap ikke ble betalt av legemiddelindustrien for å bevise at bestemte kjemiske industriprodukter skulle ha et fortrinn overfor andre produkter. Det fantes kun NDT.

Først observere, så konkludere

Legene som drev forskning og noterte erfaringer med NDT beskriver hvordan de vurderte effekten ved å lytte til hva pasientene fortalte om subjektive bedringer (symptomene) (Barnes side 24)

Videre, ved å iakkta og berøre pasientene beskriver de hvordan observere endringer i pasientens kroppsform og kroppens konsistens (tegn). I tillegg, å måle muskelstyrke.

De beskriver hvilke målinger de gjorde for å søke målbare effekter av terapi slik som:

1. Vekt

2. Måle blodtrykk.

3. Lytte på hjertet

4. Ta EKG (tilgjengelig allerede for 120 år siden)

5. Woltman's tegn: Forsinket hel-sene-refleks (oppdaget i 1870)

6. Måle temperaturen (siden 1920-tallet)

7. Gjøre målinger av visse blodverdier som endrer seg med stoffskiftet slik som kolesterol, kalk-indeksen, blodsukker-belastningskurven mm.

Legene hadde således gode metoder for å observere endringer som følge av inntak av NDT og de doserte tablettene slik at endringene ble stadig mer lik det vi ser hos friske.

Hormontester i blodet kom først mye senere

Kommersielle målinger av tyroksin i blodet kom først på 1960 tallet. Testen for fritt tyroksin kom i 1965.

I 1975 kom kommersielle tester for TSH, men først i 1985 ble TSH-testene brukbare.

Men så sent som 1992 var det stor uenighet blant kjemikere og leger om de mest brukte Fritt T4-testene, om de i det hele tatt var brukbare i klinisk arbeid.

Diskusjonen angående om Fritt T4 og TSH var i samsvar med fakta, fortsatte helt frem til 2009 (John Midgely 2014). Dette betyr at helt inn i vårt århundre var mye av såkalt «moderne thyroidforskning» beheftet med store problemer og at det å feste all tillit til laboratorieverdier ikke var så bra som mange idag tror.

Leger må lære av atomfysikken

De første generasjoner thyroidealeger var derfor avhengige av å observere resultater av handlinger. Dette er også i samsvar med en annen oppdagelse som ble gjort i slutten av det nittende århundre innen atomfysikken og som gjorde fysikken til en strålende suksess:

Fysikeren innså at man ikke kunne uttale seg om noe før det har skjedd. (Feynmann 1963)

I fysikken ble man klar over at ingen kan forutsi hva som skal skje på atomnivå uten målinger. Dette var grunnen til mange oppfinnsomme atomteorier som ble laget før man hadde gode målinger ble forkastet, fordi de oppfinnsomme teoretikerne ikke kunne fremlegge målinger som støttet deres antagelser. (Feynmann 1963)

Fysikerne forstod at man må måle det man skal uttale seg om, hva enn det måtte være.

Dette ble grunnpillaren i fysikken. Man kan ikke lage en teori/tankebilder ledsaget av matematiske modeller, før man har måledata. Derfor var samtidens fysikere forferdet da Einstein uttalte at mystiske opplevelser var en vei til erkjennelse.

Dette gjorde at Einstein ikke fikk Nobelprisen for sin relativitetsteori, fordi han hevdet å ha konstruert den på prinsipper som enda ikke var forklart ved måling. Han fikk det derimot for forklaringen på Planck's foto-elektriske forsøk.

Medisin er ikke vitenskap før man har observert

Dette vil nødvendigvis også gjelde medisinen, man kan ikke uttale seg om et legemiddel før man har målt dets effekt på den enkelte pasient. Deretter må observasjonene kunne beskrives i et forståelig språk som peker på en erkjennbar virkelighet. (Korzybski 1994)

Siden menneskers evne til å reagere på et legemiddel avhenger av en rekke faktorer, vil den målte og observerte effekt avhenge helt og holdent av hva pasienten opplever og legen registrerer.

Det er derfor bortimot umulig å bedrive medisinsk virksomhet, dosere syke med standarddoser, og glemme basen for objektiv materialistisk vitenskap, nemlig iakttagelsesevne.

Legen må lære opp syke til å forstå hva som skjer i egen kropp slik at pasienten kan meddele til legen hva som skjer. Deretter må legen iakkta det som skjer. (Skrabanek og McCormick).

Man kan ikke føre noen meningsfylt samtale om NDT kontra Thyroxin og hvorvidt det ene er bedre enn det andre. Man kan kun fastslå de observasjoner som er gjort av den syke selv og av legen med legeverktøy.

Derfor, i følge professor Broda Barnes og flere med ham; uten nøyaktig observasjon gjort av syke og av lege med sine verktøy, ingen grunnlag for troverdig meningsytring i en debatt eller i argumentasjon ovenfor pasienter og kollegaer.

Viderefører vi denne logiske betraktning, så spør vi deg som leser dette;

Blir en person bedre med syntetisk hormon enn med NDT? Hva skal denne personen da bruke?

Blir en annen kun bedre med NDT og ikke med syntetisk hormon, hva skal denne personen bruke?

Vi overlater konklusjonene til leseren, fordi dette var ment som en oppsummering av historiske fakta og ikke en diskusjon om det ene kontra det andre.